The Hide / Hiet 2004

Avgangsutstilling Statens Kunstakademi
Stenersenmuseet, Oslo



Hiet opptar meg altfor mye. Jeg løp fort vekk fra inngangen, men snart er jeg tilbake. Jeg finner meg et godt gjemmested og ligger og lurer på inngangen til huset mitt – denne gang fra utsiden – i dager og netter. Man kan gjerne si at det er tåpelig, men jeg har usigelig glede av det, mer enn det, det beroliger meg. Da føler jeg det som om jeg ikke står foran huset mitt, men foran meg selv mens jeg sover, og har den lykke at jeg sover dypt og samtidig strengt kan bevokte meg selv. Jeg er på sett og vis begunstiget, kan se nattens spøkelser ikke bare i søvnens hjelpesløshet og tillitsfulle salighet, men kan samtidig møte dem håndgripelig i våkenhetens fulle lys og med rolig dømmekraft. Og jeg synes at det merkelig nok ikke står så ille til med meg, som jeg ofte har trodd og som jeg antagelig kommer til å tro igjen når jeg stiger ned i huset mitt. I denne heneende – sikkert også i andre, men særlig i denne – er slike utflukter i sannhet uunnværlige.
(….)
Det fantes lykkeligere tider da jeg nesten sa til meg selv, at verdens motstandere kanskje hadde sluttet fred med meg eller falt til ro eller at hiets makt løftet meg ut av den tilintetgjørende kampen vi hittil hadde hatt. Hiet beskytter kanskje mer enn jeg noensinne har tenkt eller våger å tenke i hiets indre. Det gikk så langt at jeg ofte fikk det barnslige ønske, at jeg overhodet ikke skulle vende tilbake til hiet mer, men innrette meg her i nærheten av inngangen, tilbringe mitt liv i iaktagelse av inngangen og uavlatelig ha for øye å finne lykke i hvor trygt hiet, om jeg var der inne, ville være i stand til å sikre meg.
(….)
Nei, jeg iakttok nok ikke som jeg trodde min egen søvn, det er snarere jeg som sover, mens morderen våker.
Fra “Hiet” av Franz Kafka



Aftenposten om utstillingen her